Perfekt eller godt nok?
Enhver vevnad begynner med garn, men hvilket garn trengte jeg egentlig?
Stoffene fra Norwich var vevd i tynt ullkamgarn, ulla var håndkjemmet og garnet ble spunnet på håndtein. Sauene var av rasen Lincoln longwool karakterisert ved spesielt lange lokker velegnet for glansfullt kamgarn. Ved klipping er ulla mellom 30 og 45 lang og har veldig fin crimp (antall bølger per lengdeenhet).
Stoffene jeg hadde sett i Elverum hadde trådtettheter mellom 20 og 28 tråder per cm, med ett unntak, som hadde 14 tråder per cm. Dette er veldig tett.
I September i fjor fikk jeg komme på Norsk institutt for bunad og folkedrakt, hvor jeg møtte Bodil Enger. Jeg fikk se to stoffer jeg hadde lyst til å se, en bringeklut og en kalemank. Gjenstander på museum får man kun berøre med bomullshansker på, men denne kalemanken var i privat eie og vi fikk ta på den uten hansker. Vi var overrasket over hvor hardt og stritt stoffet kjentes, møbelstoffaktig. Langt unna moderne ulltekstiler, men laget for å vare i århundrer.
Men det var enda noe ekstraordinært med de engelske kamganstekstilene fra 1700-tallet: den ekstreme glansen. Når jeg var i Norwich, fikk jeg se noen som var lite brukt, og de hadde en overflate som mest minnet om dusjforheng i glans. Ingen vet helt sikkert hvordan stoffene ble etterbehandlet, fordi det var etterbehandlinga som ga glansen. Og glansen gjorde også at stoffene ble så ettertraktet. Noen stoff var en blanding av silke og ull, og de hadde selvfølgelig mer glans, også uten etterbehandling.
Siden man ikke vet hvordan stoffene ble etterbehandlet, har det i norske rekonstruksjoner delvis blitt satset på å bruke glansfullt garn, mohair garn eller blandingsgarn med mohair. Jeg har sett noen av stoffene og synes ikke alt er like vellykket, dersom meninga er en historisk rekonstruksjon. Noen stoff med mye mohair ser rett og slett hårete og loddne ut, noe originalene definitivt ikke var. Andre er tunge og minner meg om gardinstoff, mens andre igjen er mye mer lik originalene. Der og da bestemte jeg med for å droppe mohair eller blandinger med mohair, men muligens satse på silke eller silkeblanding i innslag etterhvert, noe som ikke var uvanlig i Norwich.
Det jeg trengte var et tynt og hardt spunnet kamgarn, forhåpentligvis med litt glans.
Det perfekte garnet hadde vært et håndkjemmet og håndspunnet garn av Lincoln Longwool sauen. Håndkjemmet og håndspunnet var bare å droppe med en gang, og en det som før var en veldig vanlig rase i England med avlsdyr som eksportprodukt, var nå blitt en sjelden og bevaringsverdig rase, med mindre enn syvhundre avlssøyer. Jeg fant raseforeninga og bønder som selger ull og strikkegarn på nett. Det finnes ingen kamgarnsspinneri Norge, men jeg ville sikkert ha funnet ett i UK, som kunnet ha spunnet kamgarn til meg. Men på et ettårig prosjekt var dette både tidsmessig og budsjettmessig helt uaktuelt.
Jeg hadde følgende tynne kamgarn liggende:
Cashwool 30/2 fra Zegna Baruffa, et nydelig merinogarn som var helt uaktuelt, pga mykheten
Uusi Veera (18/2) fra Wetterhoff Oy, kanskje for det grovere stoffet?
Hvilken andre tynne kamgarn kjente jeg til:
Kampavillalanka 36/2 fra Vuorelma/Suomen perinnetekstiilit. Dette garnet brukes ofte i rekonstruksjoner, det har en stor fargepalett og selges i 100 g hesper. Helt perfekt!
Hillesvåg 28/2 , selges på 1 kg kon, svart og hvitt. Helt greit, fordi det er mulig å bare kjøpe noen kg.
Venne 26/2 eller 36/2 , kjenner jeg ikke til, men jeg antok at det er for mykt.
Minnotex 20/2, for tykt.
Garn til møbelstoff
Jeg bestemte meg også for å kontakte firma som vever møbelstoffer. De fleste garntyper som brukes til industrielt vevd møbelstoff, inneholder mye eller litt kunstfiber, hvilket var uaktuelt i en rekonstruksjon. Men kanskje noen også hadde rene ullgarner.
Designer ved Innvik Sellgren og kunstner Kristina D. Aas ville sende meg prøver av deres ullgarner. De kunne selge ufarga 1 kg spoler.
Gudbrandsdalens Ullvarefabrikk. De selger vanligvis ikke garnet sitt, som de bruker i egen vevproduksjon. Men de kunne gjøre et unntak for akkurat prosjektet og sende meg prøver.
Jeg ville ikke gi opp UK og skrev ei melding til håndvever Cally Booker, som anbefalte å ta kontakt med Laxtons. Det viste seg at de ikke hadde garnet jeg trengte, men de var meget hjelpsomme og ba meg ta kontakt med Spectrum Yarns. Jeg sendte en e-mail og noen dager senere ble jeg ringt opp av Paul Holt. Han sa at han kjente godt til problemet med myke kamgarner til herredresser og bekledning generelt og tilbydde seg å sende en prøve av det garn han mente kunne passe for meg. Ulla var søramerikansk, men eldig hardt spunnet og ofte brukt til rekonstruksjoner.
Prøveveving
Mens jeg ventet på garnprøvene ovenfor, bestilte jeg Kampavillanlanka og Hillesvåg 28/2. Når garnet kom i posten, satte jeg opp en prøveve: toskaft med 20 tråder per cm i renning. Målet var et balansert stoff dvs. like mange rennings- og innslagstråder per cm.
Kampavillalanka 36/2: Er et nydelig garn, men dessverre for mykt for mitt formål. Riktignok klarte jeg å få inn 20 innslag per cm, om jeg slo hardt nok. Men det tålte rett og slett ikke den tette vevskjea og tråder gikk av i fleng.
Hillesvåg 28/2 var litt av det samme, tråder gikk av med en gang, i tillegg var det umulig å få inn 20 innslag per cm. Jeg prøvde med 14 renningstråder per cm, det ble et tett, men ikke hardt stoff.
Jeg testet også Uusi Veera 18/2 med tanke på ett av de grovere stoffene. Jeg prøvde 14 renningstråder per cm og det fungerte fint.
Perfekt eller bra nok?
Etter hvert ankom alle de tre prøvene jeg hadde ventet på.
40/2 fra Gudbrandsdalens Ullvarefbrikk (GU)
36/2 og 28/2 fra Innvik Sellgren
31,3/2 fra Spectrum yarns
Som alle jakter på det perfekte, om det er en partner, en bolig eller en jobb, måtte også spørre meg selv, om jeg overhodet kom til å finne den perfekte matchen. Om hvor man skal legge lista for greit nok. Umiddelbart kjentes garnet fra Spectrum Yarns hardest og tynnest når jeg tok på det, og det hadde flest tvinn per cm. Det var feil sau fra feil kontinent, det var selvfølgelig ikke spunnet på håndtein, men en plass måtte jeg sette strek i et treårs prosjekt med ett års finansiering? Jeg bestemte meg for at garnet fra Spectrum yarns var greit nok. Dessuten kom det ikke til å bli problemer, dersom jeg trengte å etterbestille garn utafor dette prosjektet. Jeg bestilte en boks på 20 kg, hvilket var minimumsbestillinga.
Garnet kom etter noen uker. Det var gigantiske spoler på 1,5 kg, garnet hadde litt overtvinn og var ikke helt enkelt å renne med. Det tålte fint en renningstetthet på 20 tråder per cm, men i innslag fikk jeg kun til 18 tråder. Men jeg trøstet meg med at ingen av stoffene var bare lerret, men hadde også flotteringer oppå toskaften. Jeg bestemte meg for å sette opp en prøvevev med dette garnet i Jacquardvevstolen, når den en vakker dag fungerte.
